søndag 21. mars 2010

Bruk av digitale verktøy i skolen - video.

Var alt mye bedre før? Når det gjelder bruk av video i undervisningen kan en jaggu lure på det.

Jeg synes video er et fantastisk læremiddel. De mange grunnleggende ferdigheter og læringsmål i kunnskapsløftet kan dekkes ved bruk av video. Til tross for dette, er min opplevelse er at video blir lite brukt i undervisningen.

Hvorfor er det slik? Svaret på spørsmålet tror jeg er enkelt, bruk av video er så teknisk krevende og stiller så stor krav til maskinparken at de fleste skolene ikke har kompetansen eller datamaskinene som kreves.

For en tid tilbake hadde vi digital video (dv) basert på tape. Dette var en standard der de fleste kamera, datamaskiner og redigeringsprogram gikk om hverandre og det var relativt enkelt å overføre data i mellom dem. En fikk ikke så fantastisk flotte bilder, det var dårlig oppløsning og gjerne blasses farger, men det fungerte.

Nå har videoformatene vært i en overgangsfase, men det ser ut til at de fleste store kameraprodusentene lander på standarden AVCHD. Det er denne standarden vi må forholde oss til i skolen. AVCHD gir flott video, HD oppløsning og fine farger. Som en kuriositet; hvis du kjøper et digitalt speilreflekskamera til noen få tusenlapper får du et kamera med en billedbrikkesom som er større enn Avatar ble tatt opp i. Dette gir enorme muligheter.

Utfordringen med AVCHD er at videoen inneholder så mye informasjon at dataene må pakkes sammen på kameraet slik at filene blir så komprimerte (små) som mulig. Når filene blir overført til datamaskinen for redigering må de pakkes ut igjen for å kunne redigeres. Da begynner dette å bli komplisert, hvert kamera og hvert redigeringsprogram har sine løsninger som nødvendigvis ikke går om hverandre.

Når videoen skal redigeres krever den en maskinpark som er av det ypperste man kan få kjøpt med tokjerneprosessorer og mye arbeidsminne (ram). Når videoen er ferdig redigert skal den kjøres over i et format som det er hensiktsmessig i forhold til der filmen skal vises (nett, dvd, mobil osv.).

Som ikt- veileder på en ungdomsskole ønsker jeg å sette dette med video inn i et system som fungerer til undervisningsformål. Min tanke er at når en skole skal kjøpe inn utstyr skal det være så funksjonelt at de fleste kan bruke det. Arbeidsflyten kan vises slik:

Ta opp video -> konvertere video til datamaskin -> redigere video -> konvertere video til visningsformat.

Etter å ha satt meg inn i denne problemstillingen viser det seg at alle de som arbeider med tv og video har de samme utfordringene. Det finnes ikke et system du bare kan kjøpe, der alle utfordringer blir løst. Et system består av mange komponenter som må kommunisere og fungere mot hverandre. Jeg har samarbeidet litt med en videregående skole med media og kommunikasjonslinje. De har de samme utfordringene som jeg har skissert her, men har ansatte som er utdannet teknikere med lang fartstid fra NRK og som lager sine egne løsninger.

Som en lærer med litt ikt- udanning føler jeg meg litt maktesløs i denne problemstillingen, men det er lys i tunellen. Etter å ha arbeidet med dette et halvt års tid har jeg kommet i kontakt med utviklere som ser problemet og ser potensialet i å utvikle løsninger som gjør at for eksempel skoler skal få en arbeidsflyt som gjør at vi kan ta i bruk video igjen.

Jeg tror jo ikke alt var mye bedre før. Video er kjempespennende å arbeide med i pedagogisk sammenheng. Nye formater gir store muligheter. Elevene på min skole skal i gang med å filme kortfilmer de selv har utviklet manus til sammen med en dramaturg. Jeg gleder meg som en unge….